Enter jobbmulighet.

Jeg bestemte meg for å søke på jobb i Samlaget, og da jeg så fikk jobben måtte jeg revurdere målene mine. Jeg aner ikke hvor mye tid jeg vil få til å trene, og i alle fall ikke om jeg vil kunne få til lange sammenhengende perioder med bra trening. Så målet nå er å få trent så mye som mulig, helst en del intervalløkter og så litt styrke. Langturer får heller bli litt improvisert. Jeg er kjempemotivert for å gjøre en bra jobb for Samlaget, bli karrieredame rett og slett, og da får målene heller bli litt til mens jeg går. Eller sykler.

Jeg har ikke tenkt å slutte å trene, men jeg tror jeg må venne meg til å trene det jeg kan når jeg kan, og så heller akseptere at det kan bli en del på senter og ikke ute. Det er greit nå, det er 10 blå ute, men i mai er det kanskje litt surere…

I går var jeg på trening på SATS Spektrum, i dag på spinning på Lillestrøm. Og er helt knekt. 45 minutter med spinning var altså mer enn nok til at jeg nå sitter i sofaen og er kvalm av utmattelse. Helt gåen.

For det skulle være så greit, jeg skulle kjøre sone 3, jeg. Men så vips! var jeg i sone 4, og siden jeg har slitt litt med å få opp pulsen i det siste, så tenkte jeg at jeg bare skulle kjøre sone 4 i stedet. Jadda. God plan, Ellen, god plan. For etter det første draget (“toppen”) på 12 minutter var jeg ganske pumpa. Og i neste drag (“topp”) skulle vi hærnfløttemæ, som Tigern ville sagt, holde på i 17 minutter! Jeg brukte fem hele minutter på å jobbe meg opp i puls, men likevel blei de siste 12 minuttene en kamp mot hodet, altså. Og mot pulsen forsåvidt, for den var på vei ned i garderoben etter fem minutter.

Jeg kan legge meg om et kvarter, da er brødet ferdigstekt. Akkurat nå er det lite som tyder på at jeg skal trene styrke før jobb i morra, men time will show.

Og det er jo litt godt, da, på en kvalm og litt svimmel måte!

Men neida.

Lørdag var jeg verre, fortsatt sår i halsen og nå også tett fra kragebeinet og opp. Og slik har det i grunnen fortsatt, jeg blei verre i løpet av lørdagen, søndagen var jeg ganske så tett, og det samme med mandagen, så det blei sofaen og ikke jobben. Natt til mandag hadde jeg dessuten feber.

Nå er det tirsdag og det har letna litt, men jeg er fortsatt ikke bra. Jeg er optimist med tanke på å komme meg tilbake på jobb i morra, men trening må jeg nok stå over noen dager til.

Aaarrghh!

Det verste er at sånn har det vært siden mars! Hver gang jeg har kommet i gang med litt systematisk trening så har jeg enten a) vært på personaltur, b) ramla av sykkelen, c) vært dommer, d) ramla av sykkelen, e) regna bort, f) flytta, g) flytta, h) rydda vekk flyttelass eller i) blitt sjuk.

Jeg trenger en god treningshøst!

Men, eg har no som oftast klart eit par sone 3-økter kvar veke, og også litt i sone 4. Og det ser då ut til at det har effekt! Siste veka i juli var Jokke og eg i bryllaup i Sverige, og vi køyrde ei økt om morgonen. Eg hadde nett kome heim frå sone 1-tur med Mamma, og var godt utkvila, og herrejemini for ein puls eg fekk opp! Pusten sa klart at det var sone 3, men pulsen var solid sone 4. No har ein jo ofte lett for å få høg puls om ein har kvila godt, så eg køyrde på. Og for ein gongs skuld måtte eg be Jokke køyre hardare!

Veka etter var det Norseman, og det blei eg som skulle følgje Jokke til toppen. Sist hang eg på han i eit kvarter før mannen som tidlegare på dagen hadde sumd 3,8km, sykla 180 km og og sprunge 37,5km distanserte meg… I fjor sprengte han Irene på tjuge minutt, og slo vinnaren si røystid med ti minutt. Eg hadde ikkje særleg håp om å klare å hengje på han så lenge, men eg dro han heile vegen til topps. Pulsen låg på 188 i rolege parti, og på 192 når eg sleit, så det blei ei skikkeleg økt ut av det, men han hadde ikkje sjans til å springe frå meg. Eg er framleis litt uviss på kven av oss som var mest overraska.

No på onsdag køyrde vi intervallar igjen, og eg hang på han då han skulle varme opp. Sju minutter i sone 4 på Rolf Olsens vei, temposletta ved Leirsund. Eg hang fint eg, måtte jage litt på han for å få han til å køyre hardare, og då vi stoppa var han faktisk utkjasa han også! Det har aldri skjedd før! No er det sjølvsagt mogleg at det er fordi Jokke heller ikkje har trent så bra i sumar, og at han er litt treigare enn han har vore før, men eg veit jo også at eg har hatt større problem med å hengje på nokon i 40km/t, så litt betre må det vere lov å tru at eg har blitt.

Så moralen må vere: trene mindre og kvile meir? Eller kva, trenar Jokke?

Rittet hadde vel ei mil omtrent på grus (grueleg keisamt) før det blei litt terreng, og etter det blei det eit artig ritt, sjølv om det ikkje var særleg teknisk. Det artige var at i dei tekniske partia køyrde eg innpå folk, og eit par tok eg til og med inn og såg for siste gong. Og det var stas! Det same gjaldt i utforkøyringane, der køyrde eg frå folk, sjølv om eg irriterande nok bremsa der arrangøren hadde skrive plakatar med “senk farten” på, enda det viste seg kvar gong at det ikkje skjedde noko interessant, mista faktisk eit par plassar på det, for dei som tydeleg var lokalkjende gassa berre på. Jaja, då veit eg det til neste gong.

Til skilnad frå resten av sumaren var det sol frå skyfri himmel, og ganske varmt. Kai og Sissel insisterte på at ei flaske var nok, og at eg ikkje trengte mat undervegs. No har eg lært at eg skal stole på eigen intuisjon, eg køyrde på flesket den siste mila, og sparte på ein liten klunk vatn berre for å skylje ned støv. Vatnet var verst, eg kan trass alt leve nokre veker på det feittet eg har på kroppen, men for ein som er vant med å køyre på flybensin så kjenner ein seg litt seig når drivstoffet er diesel…

Eg trur pulsklokka mi slit med ME, eg synest ho går tom for straum ofseleg raskt, men eg rakk å sjå at eg hadde hatt snittpuls på 175 slag per minutt, eit slag over terskel! Ikkje så rart då at eg ikkje kjente meg heilt spurtklar då eg trilla over målstreken. Tida blei forresten 2.11.35, om lag 20 minutt snøggare enn estimatet mitt, utan at estimatet mitt var særleg vitskapleg fundert!

9. mai køyrde eg Ceres-rittet. Ramla av feltet etter eit kvarter eller noko slikt, men var faktisk med opp bakken frå Leirsund, eg var ikkje den første som blei køyrd av, og eg køyrde greit saman med eit par andre damer som hadde ramla av. Heilt til eg ramla av sykkelen då ho foran meg bremsa. Klassisk felt-tryn, med tre sting og mørbanka skrog som resultat. Og ei veke utan trening.

Etter Ceres-rittet som kom etter eit par veker med litt systematikk slo eg fast at eg vil la 2010-sesongen halde fram utan meg, og meldte meg aldri på NM. Saka var rett og slett den at når eg ikkje heng med feltet, og eg ikkje er i form til å vere med i det heile frå start, så blir ikkje ritta god trening, og eg må kvile dagen før, og då går det for mykje tid med som eg sårt treng til å trene. Så no satsar eg mot 2011. Litt skuffa var eg, men eg har jo eigentleg god tid, altså.

Oppløftande er at eg blir betre. Eg har prioritert sone 3-trening sidan testinga i vinter, og eg synest det går litt snøggare enn før. Meldinga frå dei andre fredagsspringarane er også at eg er i betre form, og det er motiverande å ta med seg.

Dessutan har eg verkeleg oppdaga terrengsykling denne våren. Eg har aldri kjent meg særleg trygg på terrengtassen, men eg hengte meg med på eit sånt “bli kjent med terrengsykling”-opplegg som Frøy hadde under Østensjø-dagane. Peder Eriksen heitte han som leia det, og eg fekk litt blod på tann. Ikkje berre fekk eg litt igjen for tida i gruppe 3, for eg nekta å sleppe hjulet hans, og dermed dro eg over stokk og stein eg aldri hadde åtaka på eiga hand. Eg sykla faktisk ruta dagen etter, og måtte sleppe ut eit lite gisp då eg innsåg at eg verkeleg hadde sykla der! Aleine måtte eg nemleg stoppe, men no veit eg at eg kan. Dessutan fekk eg skryt, og eg var den einaste som kom opp den brattaste kneika. Alt i alt blei det to timar med rein mestringskjensle, og det skal ein aldri kimse av!

Eit par veker etter det møtte eg ein stein med låret, og den turen lærte meg kva ei lårhøne er. Det er over ein månad sidan no, og låret mitt har framleis bulk og kul…

I går køyrde eg Moratråkket, men det tenkte eg å skrive eit eiga rittkvad frå.

I uke 12 var jeg på skoletur til London sammen med 26 englebarn av noen elever. Jeg hadde imidlertid forutsett at det ikke kom til å bli noe tid til trening den uka, så jeg hadde til og med lagt igjen treningstøyet mitt hjemme. Jeg fikk forøvrig rett, det var altfor mye annet å ta seg til, dra til Baker Street for eksempel. Fikk gått uhorvelig mye da, og jeg akkumulerte søvnunderskudd gjennom hele uka, så det var nok fornuftig at jeg ikke utsatte organismen for trening i tillegg.

Helga etter London hadde jeg mer enn nok med å komme til hektene igjen, kjente meg utslitt og trengte noen dager på sofaen. Særlig siden jeg ikke hadde lyst til å være syk og sliten når vi dro til St. Petersburg. Vi hadde ikke noe stort monsterbryllup, men jeg ville jo gjerne ha overskudd til å glede meg over helgen vår. Trente forresten ei styrkeøkt tirsdagen før jeg dro, og strakk begge hamstrings under lette øvelser, og i følge coach Ramsdal kan det tyde på at jeg rett og slett var sliten.

Så hadde vi en fantastisk deilig helg i Russland, og selv om vi begynte knallhardt med avreise Bogerud 06.30(!), så sov vi godt og vi fikk en deilig helg. Lørdagen traska vi rundt vinterpalasset, og det må da regnes som ei sone 1-økt?

Men nå er jeg i gang igjen. Mandag hadde jeg ei kjempebra sone 3-økt, fikk pulsen godt opp og følte meg bra. I går trente jeg styrke, ikke fullt så bra, blei veldig sliten og slapp. Men jeg tror det skyldtes hovedsaklig at jeg hadde spist litt lite. I dag er det ny runde på beina i sone 3, spent på åssen det går. Jeg fryder meg over våren, og disse tidlige vårturene på beina er etterlengtede! Savner fortsatt de lange søleturene med Hansi fra vi bodde på Blindern, de var herlige!

Eg har ikkje det same grunnlaget som dei andre, og dessutan må eg konsentrere meg om å auke oksygennyttinga i musklane mine, så eg må køyre terskeldrag, og då må volumet ned. Så Jokke og eg har køyrt turar på mellom 3 og 4 timar, og så ein lang dag på 5t40 eller noko slikt.

Og det var etter den lange turen at eg merka smertar foran på kneet. Det gjekk greit på langturen, på fredag var det vondt, men eg klarte å køyre utan at det blei for ille – lege Anne Kristin meinte det var greit om eg berre tok det med ro dei neste dagane. Så difor trente eg ikkje verken i går eller i dag, og no sit eg på gjerdet med tanke på morgondagen. Det er mykje betre no,  så eg skal kjenne på det på jobb i morgon, så får vi sjå.

Hittil har det funka kjempebra, forrige uke var jeg litt klar for å reise hjem helt uten å trene, men en liten tanke på Vicky og jeg var på sykkelen, ja.

I følge min grunnleggende idé blir det dessuten påpekt at hyggelig trening er først og fremst hyggelig, effektiv trening er først og fremst effektiv. Og på torsdag testa jeg ut det også, da kjørte jeg en styrkeøkt aleine, og du og du så effektivt det var! Helt knust i beina etterpå, men så la jeg på dobbel vekt i bulgarsk utfall fra hva jeg begynte med også, så her har det vært framgang!

Forvent lite.
- Fremskritt som kan merkes tar måneder.
- Fremskritt som monner tar år.

To egenskaper er prioritert:
1. Viktigste begrensning: Tåle farta. Aerob utholdenhet og terskel.
2. Viktigste våpen: Spurt. Kraft og anaerob utholdenhet.
Lange turer er nyttige, men allikevel allment overvurdert!

Tren når du er sliten, men…
…ikke trening som krever 100% tenning og intensitet
…bare når det er hvile å få en dag eller to etter.

Hyggelig trening er først og fremst det — hyggelig.
Effektiv trening er først og fremst det — effektiv.

Allikevel: Kom i håg att ha kul!

Lite er så tilfredsstillende som å få kroppen til å funke etter en drittdag.

Skade og sykdom er gyldig og pliktig grunn til å holde sofaen.

Når det butter: What would Vicky do?