Loddet er kasta

Eg har endra profilen min på dailymile, no er eg ikkje lengjer “a triathlete from Oslo, NO”, men “a cyclist from Oslo, NO”. No er det ingen veg attende.

Blogged with the Flock Browser

Oslo Triathlon…

…ble faktisk ikke marginalt bedre enn forventet engang, men ti ganger verre. Det ble så vått og kaldt og jævlig, at selv ikke suverent arrangement kunne veie opp for misæren.

Noen “høydepunkt”:

• fra Skar og inn måtte jeg kjøre på lilleklinga, var for kald til å skifte gir!
• fikk igjen følelsen i beina etter ca. 7,5km av løpinga!

Moralen må være: ikke forhåndspåmelde seg til noe som helst, se an været og værmeldinga…
Dette er egentlig tatt i et lykkelig øyeblikk: jeg hadde fått øye ikke bare på målseilet, men også på Jokke, og visste dermed at jeg snart kunne få komme inn i bilen.

Som egentlig var det eneste å se fram til, som Jokke nettopp påpekte.

Mer regn

Jeg skal være med på Oslo Triathlon i dag, om bare noen timer, og ute er det 10 grader og overskya, med regn på vei. Mmmm, akkurat som resten av sommeren, altså. Tror jeg må grave fram den langerma O3-trøya mi til sykkeldelen i dag. Har håp om å komme inn på 2.40-2.45, så jeg håper ikke løpeløypa blir fryktelig tung av regnet…

Frøs Triatlon

Etter så mye ståk som man kan forvente av to triatleter med tendenser til utstyrsmani kom vi oss på ferga til Fredrikshavn til og med. Vi kjørte fra Fredrikshavn til Jels lørdagen, og kom til at vi burde spist hakkebøf i Aarhus, for i Jels er det nemlig verken kro eller restaurant, en tilstand jeg virkelig trodde småsteder i usiviliserte Norge var aleine om, vi skriver tross alt 2009.

Søndagen kom ubønnhørlig på oss, og vi ut for å melde oss på. Det var et deilig uformelt arrangement – vi fikk tusj på hånda og tøynummer med påsydd strikk – genialt og miljøvennlig – og dett var dett. Start klokka 10, 100 mann ut i den jydske gjeddedam og vi var i gang.

Svømminga på en triatlon er alltid kavete og ganske begivenhetsløs. Jeg er ingen stor svømmer, men klarer meg helt greit i slutten av feltet. Denne gangen var det litt variasjon – jeg gulpa bacon fra den engelske frokosten gjennom hele svømmeturen. Og kom opp på 44 minutter. Jeg hadde håpet på under 45 minutter for å ha fire timer og et kvarter på meg på å komme i mål, så det var helt greit.

Jeg er og blir en katastrofalt dårlig syklistpike, det var derfor jeg ble med i Frøy – for å bli litt bedre. Og det har jeg gjort. Jeg sykla hver runde på såvidt over 45 minutter, og i følge sykkelcomputeren var jeg ute i 3t 5min. Splittidene etterpå viste 3t13min, men det er inkludert T1 og T2, så det kan sikkert stemme. Uansett er det kjempebra til meg å være, og jeg hadde en fin tur. Landskapet er fantastisk fint, variert og bølgete, med masse pent og se på og arrangørene sikret det hele veldig bra med vakter med flagg i alle kryss. En superduper sykkelopplevelse altså.

Så var det tid for løp. Det er alltid sånn i triatlon at man blir brutalt straffet for å ha tatt i for hardt i svømminga eller løpinga, og jeg var litt skeptisk etter å ha syklet så bra – var det kollaps i vente? Og det så mørkt ut – det var utrolig vondt å begynne løpinga. Etter hvert kom jeg inn i et sig som ikke var verken for vondt eller for sakte, så da fortsatte jeg sånn. Og det var da den virkelige kampen begynte. Jeg ville gjerne inn på under 6 timer. Med start kl. 10, ville målgang før 16.00 holde. Og da jeg hadde løpt 5 kilometer var ikke klokka mer enn 14.24… Med en fart på 10km/t resten av løpet ville det gå akkurat, men da måtte jeg holde drivet oppe hele veien, ikke slappe av et sekund. I Norseman 2006 sa jeg til Jokke at han kunne klare å komme opp på under 13 timer da han begynte på stigningen fra Stavsro – en tanke han ikke hadde kommet på selv. Han sa etterpå at han i den neste timen vekslet mellom tro og tvil, og på søndag skjønte jeg hva han mente. Jeg mente det burde gå, men ikke om jeg ikke sto på. I hodet mitt gjentok jeg hele tiden “det går, men du kan ikke slappe av”. Den siste runden var fæl – vondt i beina, vondt i skuldrene, tiltagende vondt i hoftene, men aldri vondt i viljen.

Og jeg kom inn på 05.55.50, som er et tall som er helt likt bakfra, og det er litt morsomt. Men aller morsomt var det at jeg klarte målet mitt – Frøs Triathlon ble en nesten seks timer lang mestringsopplevelse, og til neste gang skal jeg øve litt på å svømme…

Frøs Triathlon var et kjempebra arrangement – uformelt, men profesjonelt. Skiftesonen var godt sikret og lett å bruke, sykkelrunden var usedvanlig naturskjønn, variert, usjenert og med flinke vakter på alle steder. Løpeløypa må være det mest idylliske en kan tenke seg, selv Stavern er mindre idyllisk – her løp vi rundt gjeddedammen vi svømte i, på fine skogsstier mesteparten av veien, så en del grus, men fortsatt vakkert og variert. Det burde jo generelt sett være et forbud mot å løpe på asfalt, så dette arrangementet er et steg i riktig retning.

I mål på 5.55.50!

10 dager…

Om 10 dager står jeg på startstreken i Frøs Triathlon i Jels i Danmark. Det er en halv jernmann og jeg kommer til å være ganske så nervøs. Riktignok er jeg i bedre form enn i fjor (tror jeg?), men jeg føler meg fortsatt ikke klar. Jokke for eksempel, han virker alltid skikkelig klar, sikker på at dette kommer til å gå fint. Jeg er alltid litt nervøs og gruer meg ganske mye til å bli veldig sliten. Selv om det som oftest går helt fint når jeg kommer i gang.

Målet i år er egentlig å komme under 6 timer. Svømmer jeg på 45minutter og sykler på 3.15 har jeg to timer på meg til å løpe en halvmaraton. Det er knapt, men det bør kunne gå. Jeg føler meg veldig usikker på syklinga, den er min svakeste disiplin, enda så mye jeg har sykla i år har jeg fortsatt for få virkelige langturer, altså på mer enn 4 timer. Unntaket er Josten på langs. I fjor sykla jeg på 3.20, og løp på 2.13, det bør være mulig å kutte en del på løpinga, for løpeløypa denne gangen er mye lettere, og jeg har blitt flinkere til å sykle. Det ville vært innmari fint å klare 3okm/t i snitt, men da må det være flatt og helst ikke noe særlig vind. Å løpe 10km/t skal gå, men må somle mindre på drikkestasjonene. Jeg hadde det veldig hyggelig på drikkestasjonene i Stavern, må ha det mindre koselig i år, men det skal ikke bli så vanskelig, det er jo tross alt i Danmark, og jeg skjønner jo nada dansk, så det skal løse seg! 

Jeg er som sagt usikker. Likevel, det er lyspunkter å melde om. Torsdag forrige uke trente jeg overgang, og siden klokka mi trua med å dø av strømmangel, satte jeg opp tempoet. Jeg løp på konkurransepuls, etter å ha syklet til Haukåsen, og det gikk ganske fint. I går satte jeg ny pers på sykkelveien til jobben, 1.22.35 til jobb, 1.22.27 hjem. Det som likevel var mest lovende var at jeg klarte å holde bra tempo hele veien, kjørte på storklinga og holdt riktig bra trøkk. Langturen med Jokke forrige uke slo meg helt ut, men som Jokke sier: det nye, og positive, er at nå kjører jeg også etter at jeg begynner å bli skikkelig sliten.

Planen videre nå er å komme meg i vannet, og å få mest mulig mengde ut av den tida som er igjen, og så må jeg begynne å hvile meg i form en gang neste uke.

Påmeldt til Frøs Triathlon!

I går kveld sendte Jokke og jeg påmeldinga til Frøs triathlon 21. juni! Det er ganske skremmende og ganske kult. Bilde: “rissa!”

Nytt bilde og ny giv også

Så er jeg endelig frisk nok til at i morgen tror jeg faktisk jeg skal klare å komme meg på ski. Jeg fikk meg to skiturer i Nord-Norge, en tur på telemarkplanker som bare var ille og en tur på fjellski fra Lakselvsdalshøgda. Føret var elendig for telemark og bare kjempedårlig for fjellski, men etter nesten to ukers sjukdom var det deilig å kjenne at kroppen tålte å bli brukt. Deilig å være litt støl igjen.

Ellers er bildet fra Eidfjord mini triatlon i 2006, dagen før Norseman. Jeg kjørte følgebil dagen etter, og Jokke kom faktisk inn på 12.54! Men bildet her er fra oppløpet, Tigern følger godt med mens Jokke tar bilde.

Foto: Joachim Reitan

Nytt mål, ny meining.

Då Stavern blei nedlagt sto eg brått utan mål, og dermed utan meining med treninga. Det har plaga meg, eg har slitt med motivasjonen for å trene kondis, det har vore så mykje trivelegare å trene inne med Kristian. Og det er jo ikkje så dumt i seg sjølv, eg er laga for å fart og styrke og det er litt deilig å trene noko som går litt bra sjølv om eg ikkje slit så mykje.

Men i går kom eg over Frøs triatlon i Danmark. Datoen er 21. juni, to dagar etter at eg får sumarferie, to veker tidlegare enn Seigmann var, og Jokke vil vere med han også. Brått har eg eit mål, eit heilt konkret mål som eg skal jobbe mot, og eg kjenner motivasjonen komme, og det er så stas!

Planen no er å gjere ferdig det RYP-programmet som eg driv med no. Så er det ei veke i Nord-Noreg, og då håpar eg på så mange timar på fjellet at eg kan få litt mengdetrening ut av det. I dei neste seks vekene fram til påske er planen å køyre intensitet, heilt til høva blir slik at eg kan ha ei reell moglegheit til å få opp mengda. Samstundes blir det no fullt kjør på spinning, i morgon dreg eg på nattspinning med Frøy. Dracula (og eg snakkar om boka, det er ikkje ei nedsetjande vending eg brukar om sambuaren…) ventar på meg i sofaen heime om eg ikkje får sove etter treninga. Eigentleg er det jo slik at om eg ikkje søv etter nattspinninga på onsdagar, og det gjer at eg får lest masse god skjønlitteratur i tillegg til å få trent, så er det ein vinn-vinn-situasjon!

Som de skjønar er eg topp motivert no, og då var det enda artigare at det sto ei heilt ny tredemølle i treningsrommet på skulen i dag! Eg har verkeleg sakna mølla, er så greit å springe intervallar på ho, så det her var positivt, hadde eg trudd på slikt ville eg nok sagt at det var eit teikn…