Veterancup – Hurdalsjøen rundt

Det blei litt rart, det blei det: det var berre tre som starta i klassa mi, K30-39. Og då seier det seg sjølv at det ikkje var nokre andre som er på nybyrjarnivå slik som eg. Så eg mista dei andre med ei gong, det gjekk kjempesnøgt og eg sykla det meste av dei 48 kilometra aleine. Eg rakk å vere både oppgitt, frustrert, lei og litt trist på den tida. Det er ikkje så artig å vere så dårleg, det er ikkje det, samstundes som eg synest eg skal ha litt kred for å stille opp – dei fleste gjer jo ikkje det. Og dermed havna eg på tredje plass, sjølv om eg kom inn 22 minutt etter dei andre. Poeng og ein glasdings fekk eg óg.

Men, det er litt trist at det er så få som møter opp. Det er jo mange jenter der ute som er både betre og dårlegare enn meg, og vi ville blitt så mykje betre om vi var fleire. Fellesstart krev røynsle og trening, og ein blir jo ikkje noko betre av å liggje aleine i 40km, då kan ein like gjerne køyre ein tur for seg sjølv. Billegare er det også. Nett no er eg litt lite motivert til å halde fram med syklinga, men det er vel lov å håpe at treninga vil gje ein effekt på eit eller anna tidspunkt.

Enebakk rundt – årets første mål!

Og det jeg har grua meg mest til. Har ikke akkurat følt meg sikker på at jeg kom til å klare å henge med gruppe 3 hele veien rundt, selv ikke etter generalprøven tirsdag da det gikk helt greit – går alltid fortere i konkurranse. Vel, det begynte bra, hoffotografen Guy dukket opp fra ingenting da jeg sto på startstreken og tok bildet over. So far so good.

Til Tveita lå jeg foran i feltet, og svidde av en del krutt på å ta inn den delen av gruppe 3 som lå rett foran oss. I motbakkene blei feltet roet ned av lagleder Hans Ivar, og det hele så riktig lovende ut. Vi delte oss i rask gruppe og i sein gruppe, og jeg la meg i sein gruppe. Fint.

Et eller annet sted mellom Tveita og Furuset slutta det å virke, farten gikk av seg sjøl, det vil si altfor fort for meg, og da forreste del satte opp farta mens vi andre fortsatt var i oppoverbakken, kosta det mye krutt å ta dem inn igjen. Jeg trodde jeg var tredjesist, men det var tydeligvis flere som hadde falt av i bakken. På Furuset hadde jeg nesten tatt inn feltet da jeg hørte noen som brølte «Høyre!» bak meg. Jeg trodde det var Hans Ivar og snudde meg, for vi skulle da vitterlig ikke til høyre. Det viste seg å være et Ceres-felt som kauka, men nølinga mi hadde forårsaket luke til feltet. Da hadde jeg sikkert 190 i puls etter å ha kjørt dem inn, og måtte bare la dem gå. Hans Ivar lå sammen med meg, og vi så at Ann Kristin også hadde sluppet feltet. Det var en grei avgjørelse å bestemme oss for at feltet skulle få dra, og at vi jentene skulle kjøre sammen – Hans Ivar rapporterte nemlig om to jenter som lå bak oss. Ann Kristin og jeg ventet på dem, det var Irene og Sidsel. Og vi kjørte sammen inn, kom inn på 2.41, gruppe 3 kom inn på 2.25, men de var sikkert 20-30 i feltet, og hovedsaklig menn, vi var fire og klarte å karre oss inn på 2.41 – det er bra!

Det gikk ikke så fort, det gjorde ikke det. Men vi kjørte bra sammen, fin displin og bra lagfølelse. Jeg hadde gode bein og kjørte inn de som falt av i bakkene, og det gjorde at vi klarte å komme inn sammen. Mamma sto på Øgardshøgda og heia, og jeg fikk kjøre foran der. På Hektnersletta fikk vi pace av et enormt Asker-felt, jeg tråkket uanstrengt i 50km/t! Et sted uti Enebakk fikk vi henge på et avkjørt Ceres-felt også, og da gikk tempoet opp betraktelig. Etterhvert måtte vi slippe dem, men moro var det lell, og det var riktig tilfredsstillende at vi liksom gjorde det sjøl, vi satt ikke på halen, vi gjorde jobben sjøl, og jeg gjorde mye av den jobben – tok lange føringer og hentet opp slitne lagvenninner.

Etterpå var det tid for å hvile på laubær, og det gjorde jeg på Nøklevann sammen med Guy. Det ble alkoholfritt øl, brødskive med peanøttsmør og nugatti, og dessuten sesongens første dukkert. Må spørre Guy om jeg kan få legge ut bildet han tok – vi måtte jo såklart ha fotografiske bevis for at vi var uti! Vannet holdt forresten 10,5 grader nå, men våtdrakta skal få henge litt til…

Tidlege kvad

Eg har lagt til nokre tur- og treningskvad frå før eg eigentleg byrja å skrive blogg. Eg kjem til å gjere det, for eg har både gode historier og flotte bilete å leggje ut. Førebels har eg lagt ut eit kvad om Russetindsovernattinga i juli 2006, ein fantastisk tur eg vil hugse til eg døyr, og tevlingskvadet mitt frå Busemann same året. Det var responsen eg fekk på tevlingskvadet mitt frå Busemann som opna augo mine for at eg faktisk er litt flink til å skrive. Sjølveste Ingrid Russøy skrøyt av det, og ho lirar ikkje av seg kompliment om det ikkje ligg tyngde bak.

Jeg er min heltinne!

Akkurat nå skulle jeg gjerne hatt muligheten til å legge inn bakgrunnsmusikk på denne bloggen, og den skulle vært Triumfmarsjen.

I opprørt hav
Det er no’ med det: send 100 triatleter ut i samme vassputt og det vil bli bølger, og Stavern var intet unntak. Etter første bøya hadde de fleste svømt forbi meg og jeg kunne kule’n i mitt eget tempo. Ikke at de andre plaga meg, jeg holdt roen jeg, men det blir som sagt litt bølger. Etter første runde var det bare flow å snakke om, meg og sjøen, sjøen og meg. Og en kar som insisterte på å svømme over meg, til tross for uendelige Ellen-frie kvadratmetre rundt oss. I dag har jeg fundert på om det egentlig var en form for sjekkeforsøk, fire ganger svømte han over meg, og det er nesten litt over grensa for hva som realistisk sett kan skyldes på manglende retningssans . Tilslutt sto jeg på stranda, våt og forkommen og en smule svimmel, med noe vinglete retning mot T1 og Morphoen. I T1 sto Goldie og Tove og kunne fortelle at jeg var inne på under 45 minutter, definitivt i lavere grense av hva jeg hadde venta sjøl på en god dag.

Syklinga
«Det kan være gøy å være syklist, men det er aldri gøy å sykle» sier Jokke, og det har absolutt noe for seg, særlig i motvind. Planen var å sykle rolig på første runden, få i seg litt gel, og få en viss idé om hva kroppen hadde tenkt seg med dagen. Ut på første 9km blei jeg ganske deppa, jeg hadde 180 i puls og knappe 25km/t på computeren, det så ut som om denne tråkkinga kom til å ta hele dagen. Men på vei inn igjen holdt jeg 37km/t uten å stresse for mye, og det blei klart at motvind og medvind spilte inn en del. På vei ned bakken mot Kysthospitalet vippa plutselig setet mitt ut av stilling, og jeg skjønte at jeg måtte mekke. Hadde tenkt å gjøre det inne ved vending, men da jeg kom dit hadde jeg så god fart og alle heia så voldsomt at jeg hadde ikke lyst til å stoppe. Så jeg røska med meg slynga fra Jokke og stoppa litt oppi bakken der. Mekkesettet mitt funka bare delvis, men jeg fikk i hvert fall festa det, og det var jo bedre enn å seile rundt på det: sånne Masai-sko er sikkert fine for beina, men jeg tror ikke prinsippet bør overføres til sykkelseter. Ut på andre runde var jeg klar over mot- og medvindsforholdene, og begynte å slappe av. De nye kjempeflotte draktene våre viste seg å ha en innebygget vektreduksjonseffekt, og tømte lommene mine effektivt hver gang jeg la meg i bøylen – både gel og banan spratt ut som fra en katapult. Men det var pølse med lompe i slynga, og jeg gomla meg lykkelig avgårde mot Nevlunghavn. Matproblemet løste seg av seg selv ved at Jokke langa ut en Snickers på vei ut på tredje, og da hadde jeg bra med mat likevel, katapult-trøye til tross.
Tredje, fjerde og femte runde gikk bra, blei blaut av regn på tredje runde, men det var fin temperatur og ikke plagsomt. Jeg hadde ikke trodd det sjøl om du hadde sagt det på forhånd, men jeg blei liksom vant til å sitte der på sykkelen, og jeg fant et tempo som var fint og ga flyt. Mot slutten var det likevel ganske pinefullt å sitte i bøylen, jeg hadde bare fått festa setet horisontalt, og å ligge i bøylen blei etterhvert ganske vondt, for alt trykket kom på bløtdelene, og det er ikke noe særlig. For ikke å snakke om hvor jeg gleda meg til å kunne rette opp ryggen! Folk er ikke bygd for å ligge i tempobøyle i tre og en halv time, det er sikkert!

Springmarsj!
Som alltid når man ligger der i bøylen lurer man på om man har tatt i for mye, og om løpinga dermed blir en studie i lidelse. Jeg pleier alltid å klare meg bra på løpinga, men det er jo vondt å løpe etter å ha sykla, det kommer man ikke utenom. På syklinga hadde jeg kjørt bra synes jeg sjøl, og var litt redd for at jeg hadde kjørt opp reservene, samtidig som det jevne pulsnivået talte til min fordel.
Det begynte lovende, beina kjentes helt greie, faktisk lette da jeg begynte å jogge rolig ut av T2 sammen med support-Jokke. Planen var å kjenne på kroppen hele første runde for så å se om den skulle løpe eller gå de siste 17km. Kroppen sa løpe, og jeg kom inn i et fint driv etterhvert. Begynte å løpe forbi folk som riktignok var en runde foran meg, men det er moro å se at jeg holder bedre fart enn andre. Hårek lå litt foran meg i løypa og ropte om fin stil hver gang vi møttes, og det var veldig oppmuntrende. Hver gang jeg var inne i målområdet sto Kaja og Marit og Tove og heia voldsomt, og det var kjempestas. Jeg kjente meg veldig lett og fin hele veien, men det er deilig å få bekreftelse fra andre om at det så bra ut også. Tigern langa strikk til meg de siste to vendingene ved mål, og han fikk være med på oppløpet denne gangen også – kom inn på 6 timer og 23 minutter, 7 minutter under tidsmålet mitt!

Min egen heltinne!
Jeg har trent for dette i to år. Ved 10km murra kneet, ved 15km slutta det. Jeg må innrømme at jeg kjempa litt med tårene da jeg skjønte at det kom til å gå, at jeg kom til å komme gjennom, og da Kaja ropte at jeg kom til å klare tidsmålet mitt på 6.30. Har ikke vært så sentimental siden jeg sto på Tarija og så Pequeño Alpamayo i horisonten og innså at toppen var min. Men å grine mens en løper er dårlig ressursutnyttelse, og gjør ikke noe særlig for et allerede anstrengt pustesett, så jeg klarte å holde meg til over målstreken. Såvidt. Jeg var ganske vrak da jeg landa i armene til Jokke, og jeg er i grunnen ganske vrak enda.

Seigmenn og champagne var det eneste riktige, men jeg kan avsløre at gastronomisk er det ingen højdare.

Takk til funksjonærer, Dörthe og Rachel som støtta løpende, Jokke for den klassiske «love and support», Morten Muskel for å gjøre det mulig og til alle i Oslofjord som heia og var helt på min side i går!

Jokke mot mål i Vestfold Rundt

Mens jeg beina rundt i Skaubygda viste Jokke hederlig innsats i Vestfold Rundt. Helten min rykka fra feltet og kom i mål som sjettemann!

Skaubygdaløpet

Etter å ha klaget litt på at det ikke er langturer på søndager så lenge det er ritt, inviterte Jørn meg med på Skaubygdaløpet – 21km i terreng, med stigning som tilsvarer Nesoddbakken. Dum som jeg er tenkte jeg at det kunne være en bra test av om knærne mine takler å løpe så langt. Det vil jo være greit å finne ut før Seigmann, mener jeg. For å gjøre situasjonen enda mer realistisk syklet jeg ut dit først. Etter generalprøven onsdag, må jeg innrømme at jeg gruet meg litt til det. Men jeg hadde en plan: ingen storklinge annet enn i nedoverbakker, og så lav puls som mulig. Det viste seg å være en riktg god plan.

Skaubygdaløpet begynner med 3,5km sterk stigning, så jeg hadde ambisjoner om å holde pulsen nede ved å gå i oppoverbakken. To karer, Harald og Idar som de het, holdt samme tempo og vi hadde samme tanke med å holde det rolig oppover. Det var en god plan. Jeg kom meg gjennom i fin stil, synes jeg, akseptabel puls og en skikkelig fin tur i skogen. Været var nydelig, ingen selvfølge i disse dager, og løypa var helt suveren – skikkelig sti, tørt og fint. I utforbakkene mot mål tok jeg ut resten. Ikke at det var så mye, og det var ganske hardt å plutselig løpe på grusvei igjen. Jeg kom inn på 2.20.etellerannet, og er kjempefornøyd med det!
Skaubygda IL skal ha all ære for et superdupert løp, flott atmosfære, kjempegodt merket og nydelige løyper!

Etter løpet kom Jørn og tilbød meg skyss hjem. Jeg protesterte litt, men han trengte ikke å insistere veldig lenge… Takk, Jørn, både for at du fikk meg til Skaubygda, for skyss hjem og for fine bilder!

Sjekk forresten bildet fra barneløpet!

Blogged with the Flock Browser

Hoppbakkeløp!

I går formiddag kom Randi innom jobben. Hun kunne meddele at det var «hoppbakkeløp» på Nesset om kvelden, at det var ti poster i og rundt hoppbakken, at jeg var hjertelig velkommen, og at det pleide å være moro, men hardt.

Martin var positiv, for da kunne han få bruke orienteringsskoene sine. Først seinere gikk det fram at jeg hadde glemt å si at det var et orienteringsløp, så han hadde sittet i bilen fra byen og planlagt hvordan han skulle løpe fra alle opp hoppbakken. Han hadde til og med en glimrende plan for å vinne et eventuelt unnabakkeløp: han skulle hive seg ut og rulle ned.

Vi stilte nå opp, fikk en rask innføring i hvordan bruke en klippebrikke, og av sted bar det. Vi starta sammen, så oppvarminga gikk såklart i et skrekkelig tempo. Vi løp sammen til post 6.

Deretter løp vi opp hoppbakken.

Det der var egentlig løgn. Martin gikk, og jeg krabba. Pulsen nærma seg raskt høyt konkurransetempo, passerte så høyt konkurransetempo, steg mot syregrense og passerte syregrense med et smell litt oppi der. Jeg hadde 194 i puls, og det har jeg ikke hatt siden jeg sist løp hele veien til Ramstadslottet… Etter det var det bare å la Basse børne.

I bånn av bakken var det bare å snu, det var nemlig et stjerneløp, hvilket betyr at man må tilbake til en senterpost etter hvert periferipost, og så er det ut igjen. Eller i dette tilfellet – opp bakken igjen. Klarte å holde pulsen nede på 191 denne gangen, men det var fortsatt liten tvil om at det ville være lurest å gå den flate omveien til post 9. Etter post 9 var det bare å cruise ned til 10’ern, kave seg gjennom buskaset til 11’ern, passere de jublende publikumsmassene ved start og klippe post 12. De jublende publikumsmassene ropte oppmuntrende tilrop og ville ha meg til å prøve å ta igjen Martin. Med to minutters forsprang på 150m virket det litt håpløst, så jeg løp bare forbi dem og klipte post 12. På vei til post 12 så jeg Martin runde hjørnet på idrettshallen, så jeg måtte sjekke kartet igjen – var ikke post 12 og 1 den samme? Men kartet mitt sa post 1 = post 12, så jeg klipte og løp tilbake. Halvannet minutt etter kom Martin, og jeg må innrømme at jeg nok både var breial, sleivkjefta og brautende da jeg kanskje mobba ham litt for at jeg slo ham i en kondisidrett. Jeg tror kanskje jeg kan ha sagt noe om at man må bruke hue’ også, men jeg kan ikke huske det helt konkret.

Øverst finner dere kartet mitt og kvitteringa for postregistreringa. Dere stusser kanskje over at det er 13 poster på kvitteringa? Det var egentlig ikke det, men da jeg i blodtåka på vei til post 9 passerte post 7, klipte jeg den en gang til. Jeg har sjekka at det ikke er diskvalifiseringsgrunn.

Tevlingskvad Busemann – desentralisert

Jeg var så glad og fornøyd da jeg etter NM fikk lov til å få arrangere min desentraliserte Busemann i Nordkjosbotn, alt jeg trengte var noen vitner og noen bilder. Da jeg kom hjem noen dager etter og sommeren hadde dratt nordover for noen virkelig praktfulle augustdager, lå alt an til at dette kom til å bli en fryd. Jeg målte opp løype, fikk med meg to sporty karer som skulle følge meg og bevitne det hele, og Emil lovte at vi skulle få avslutte i badstua hans.

Så kom regnet og tåka.

Balsfjorden er grønn og vakker, noe som skyldes brevannet som renner ut i den omtrent der hvor jeg bor. Det er derfor sjelden badetemperaturen når de store høyder, og som et ledd i den store fortrengningsstrategien hadde jeg ikke tenkt å finne ut nøyaktig hvor kald den var, men ta det som en pingvin. Planen var god, men på et tidspunkt undervurderte jeg rennleder Emils taleevne og –vilje. Tirsdag kunne han (lett skadefro mon tro?) meddele at vanntemperaturen var ensifret. Siden har ikke jeg sovet.

Det var bra jeg grua meg og deppa på forhånd, for det ble min fineste opplevelse på svømmedelen av en triatlon noensinne. Og det var jammen bra, for Vollan er en liten plass og der hvor to og tre forsamlet der må det da skje noe, så folk som kjørte forbi stoppa og lurte på hva slags vesen denna nylærinna er… «Ka så skjer? Ska ho svømme? Nu?» Og da er det liksom greit at man ikke er drukningsdøden nær! Men med min nye Blue Seventy Helix, kunne jeg med glede konstatere at min indre tunfisk fikk utfolde seg, og da jeg etter et par hundre meter mistet all følelse i hender og føtter var alt bare glede. 10.47 var ny pers med monstermargin, takket være fiskeskinnet og kanskje en viss vilje til å komme meg ut av isvannet så fort som mulig.

Men jeg var ganske blå da jeg kom opp.

Syklinga gikk akkurat som forventa: sakte. Forskjellen fra vanlig treningssykling var mørket og regnet. I mørket så jeg periodevis ikke annet enn vannspruten fra forhjulet som ble reflektert av lyset fra lykta mi, men da fikk jeg i hvert fall konstatert at styret mitt var litt skeivt. Martin og Håkon ble etter litt kjapp innføring i triatletiske drafting-regler liggende bak meg, og det hele var riktig så hyggelig i all vannspruten. Værmessig kunne Håkon gledelig konstatere at på hjemplassen hans, Løvland, var det opphold og tørt vær. Deretter fulgte en lokalpatriotisk enetale som triumferende ble avsluttet i det hjemplassen var passert og det igjen begynte å regne… Håkon ble etter hvert sendt forover, det gikk litt smått for ham.

På løpinga fikk han likevel ikke større forsprang enn at Martin og jeg tok ham igjen etter et par kilometer. Da viste det seg at han hadde løpt 200m for langt på hver vending, så på slutten måtte vi se ham foran oss da vi beordret ham til å snu før oss for å gi tilbake den reelle ledelsen. Det var litt surt, for vi holdt større fart enn ham, og det hadde vært så moro å spise opp forspranget…

Vi ble for øvrig utsatt for en busemann! På flere av vendingene våre dukket det opp en ruvende skikkelse med et rødt lysende øye midt på kroppen. I ettertid kan det se ut som om det kan ha vært Emil, bevæpnet med kamera og rødtlysende lysmåler, men det får vi antagelig aldri vite!

Etter en strålende løpeetappe og ny pers med totaltid på 1.21.53 gikk to duatleter og en triatlet i badstua til Emil, hvor vi langsomt tinte opp før rennleder med frue vartet opp med pizza, cola og øl, før jeg like før midnatt vaklet hjem og i seng. Jeg er kjempefornøyd, fin gjennomkjøring og ny pers! Blid pike, så selv Trigern klarte ikke å være misfornøyd med at han av pelshensyn måtte sitte i bilen under hele affæren. I dag er jeg veldig glad for at jeg satte det i gang, det var skikkelig moro!

Takk til Patrick Bakkevold, Joakim Nyborg og Pål Guttormsen for suveren følgebåtføring, til Martin Sivertsen og Håkon Løvland som fulgte meg hele veien og sist men ikke minst til rennleder Emil Sjøtun og fru rennleder Lillian Sjøtun for strålende organisering og bevertning!

Bildene ligger her.